Leseåret 2010

.

52lesere

Ålesund bibliotek inneholder og formidler alle typer tekster for alle byens lesere. Gjennom leseåret 2010 satte vi fokus på dette mangfoldet ved å vise hva lesing betyr for ulike mennesker, og få fram den store spennvidden i typer av tekster. 52 av byens innbyggere ble invitert til å skrive om en bok eller en annen tekst som har betydd noe for dem, og som de gjerne ville dele med andre.

Nasjonalt leseår

2010 var utpekt som Nasjonalt leseår av Kunnskapsdepartementet og Kultur- og kirkedepartementet. Det nasjonale leseåret var starten på et "leseløft" som varer ut 2014.

Gjennom året presenterer vi en leser som forteller om sin leseropplevelse, en tekst som har hatt stor betydning for denne leseren. Bidragene vil bli publisert på vår hjemmeside, det første i forbindelse med den internasjonale bokdagen 23. april, det siste i april 2011. Da vil vi også presentere et vinnerbidrag som vil bli premiert med en boksjekk.

Vil du bidra, eller har du et forslag til noen som bør spørres om å bidra? Send en e-post til Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den. .


Hetebølge over Berlin

Hetebølge over Berlin av Dymphna Cusack

En av våre lesere, Bodil Norwall-Jacobsen, vil dele en av sine mange leseropplevelser med oss. Denne er fra den tiden det var bibliotek i Nørvasundet. (Borgund folkeboksamling).

”Bibliotekaren og jeg hadde en fast avtale om hun la bøker som hun trodde jeg ville like, til side til meg, hun la de i en egen skuff. Til gjengjeld fortalte jeg henne hva jeg syntes om bøkene – det skjedde ved at jeg skrev en lapp og la den inne i boka. Den gangen var det som regel en av sønnene mine som hadde jobben med å hente og bringe bøkene på biblioteket. En av bøkene jeg leste den gangen, var ”Hetebølge over Berlin”. Jeg likte boken svært godt og skrev på lappen jeg la inn i boken: ”Du må ha god tid. God fornøyelse! Hilsen Bodil”. Bibliotekaren fulgte anbefalingen og satte seg ned med boken en lørdag kveld. Dagen etter, rett etter at den radiosendte gudstjenesten var over, ringer telefonen. Det er bibliotekaren som kan fortelle at anbefalingen var helt riktig, hun hadde sjelden hatt en mer trivelig lørdag kveld, men neste gang vil jeg ha en advarsel om at jeg ikke vil få nattesøvn, sa hun!”

Bodil Norwall-Jacobsen forteller om seg selv at hun har lest fra hun var ei ganske så lita jente og at hun har hatt stor glede av mange bøker. ”Hetebølge over Berlin” er skrevet av Dymphna Cusack. Bodil anbefaler alle hennes bøker.

Boka hun forteller om, kan du låne her på biblioteket


If, et dikt av Rudyard Kipling, gjendiktet av André Bjerke; Hvis

Diktet er oversatt til mange språk over hele verden.

Diktet IF / HVIS gir så mye; mange tanker om livets utfordringer og mulige måter å møte disse på.

Det gjorde et sterkt inntrykk på meg (i min ungdom, ca 1968) da jeg leste det hos mitt søskenbarn, Bjørn, som hadde lagt diktet under en glassplate på bordet på rommet sitt. Han var i militærtjeneste den gangen og hadde fått diktet av sin far.

Jeg synes at diktet er som teksten til en manndomsprøve, og den siste linjen sier mer enn ord, den stoltheten faren vil gi sin sønn.
Men det skal noe til å leve opp til alt som står beskrevet i diktet IF / HVIS, allikevel kan det gi en god ballast med på veien …

Jeg synes derfor at det er DETTE diktet jeg vil dele med andre.

Jeg husker at jeg tenkte: har vi et tilsvarende dikt som er skrevet til en datter fra en mor? Jeg skulle ønske jeg kunne finne det … inntil videre tar jeg innholdet med meg, kanskje jeg av og til kan tenke på noe av det når jeg kommer opp i tilsvarende situasjoner, og hvem gjør vel ikke det?

Turid

Boka kan du låne her på biblioteket


Hamsuns bøker

Bøker som aldri glemmes

Dette skulle være en lett oppgave. Trodde jeg. Men så ble det lette, i utgangspunktet, det vanskelige valget.
Det er så mange bøker som aldri glemmes. Det er heller ikke bare en bok av samme forfatter. Det kan være flere.
En stor forfatter. Kanskje den største er Hamsun. Temaene og ideene i hans bøker flyter sammen til de grader så det kan være vanskelig å plassere dem i den boken de hører hjemme.

Det er rart å tenke på at det yrer av ”moderne” forfattere. Som imponerer i produksjon av ord. Tusenvis av ord. Selv på en PC er det en maratonøvelse. Men hva om hundre år? Er det noen som husker dem? Sannsynligvis ikke. Til tross for media, TV og alt det der. Men Hamsun er udødelig. Hvert eneste år oppleves han av stadig nye lesere. Også unge lesere over hele verden. De fanges av en magi som er umulig å komme fra. Hamsuns univers, særlig nordlandsfortellingene, er på ingen måte A4 romaner. Ordene og setningene er ren poesi. Vakker og melodiøs poesi. Særlig boken Pan må sies å være lyrikk fra første til siste stavelse.

Her er språkjuveler tette som snevær, som han selv ga uttrykk for om en annen forfatter. Egentlig handler bøkene ikke om noe som helst. Likevel er det umulig å slutte å lese. Kanskje skjer det noe på neste side. Men hvorfor skal det skje noe? Etter hver blir bare språket tilbake. Og setninger om livsfilosofi som er uforanderlig til alle tider. I Markens Grøde sier Geissler om folkene på Sellanrå: ”Dere er de nødvendige på Jorden”.
Isak tusen år gammel og igjen dagens mann. Viktoria – Pan - Segelfoss… det er som Morgenstemning av Grieg.
Også mitt hjerte er fylt som av dunkel vin.

Egil Mjelva

Hamsuns bøker kan du lese på biblioteket


Og tok de enn vårt liv

- og tok de enn vårt liv

Såg i Sunnmørsposten at Ålesund bibliotek er på jakt etter lesere som kan fortelle om bøker dei aldri gløymer. Eg og har ei spesiell bok i tankane når det gjeld dette. Boka heiter ”Og tok de enn vårt liv” av Per Hansson. Det er forresten ei heilt sann historie. Eg kom over henne igjen en dag på 90-tallet på bokhandelen der eg då jobba. Eg fall straks i tankar attende til det året eg gjekk i 8-klasse på skulen. Vi hadde Einar Holm til lærar - og han las til oss frå den boka. Slik blei eg kjend med Morset familien frå Trøndelag; Marit, Peder og dei sju sønene deira.

Peder var både lærar, bonde og klokkar. –og han var aktiv i motstandsarbeidet. Quisling sine energiske forsøk på å nazifisere dei norske skulane, gjorde det heilt nødvendig for dei som var lærarar at deira tillitsmenn hadde stor nok karaterstyrke og personlig mot. Det hadde Peder Morset og difor valde kollegane han til formann i lærarlaget. Han stod fast imot presset frå Nasjonal Samling og tyskarane, og klokt gjennomskoda han alle forsøk på å smugle nazi-ideologi inn bakdøra i skulen. Våren-42 var Quisling sitt tolmod oppbrukt. Over heile landet vart gode nordmenn i skulen no utsette for harde trugsmål og mange blei sett i fengsel og videre sende til straffearbeid. Den norske lærarfronten skulle knusast med brutal makt.

Lærde å forstå krigen
Familien Morset eigde og budde på garden Klegset i Selbu. Du og du kor spanande det var kvar gong Holm tok fram boka og begynte å lese til oss med si lune stemme. Eg hugsar at eg levde meg så inn i historia, at eg syntest å sjå alt framføre meg.
Eg trur den boka lærde meg å forstå en god del om krigen, om nazistane og kor grusomme folk kan vere med kvarandre. Men også kor mange god folk som finst, som var villige til å ofre livet for å hjelpe sine landsmenn. Særlig kapittel 8 om sonen Einar, som i 1943 hadde vorte 18 år, om då han hoppa ut av eit vindauge, berrføtt….og med Rinnan og tyskerane i hælane. Det var både mørkt, tett snøvdrev og full storm… Det som berga han var en stor snøvskavl som han stupa oppi –og det var i aller siste øyeblikk. Forfylgjarane rasa tett forbi der han låg. Åå kor spanande….Det var forresten Rinnan som skulle bli Morset-familiens farligaste fiende. Det skjedde faktisk ting som gjorde at Rinnan huga etter personlig hemn over familien frå Selbu. Trass i at ingen i familien hadde hørt om Rinnan i 1940. Men i -41 byrja Rinnan å legge ut trådane sine i Selbu også. Henry Oliver Rinnan var så blotta for menneskelige følesar, at han kunne verke skræmande på sin næraste oppdragsgiver, står det og lese i boka….Og kor trist det var då vi kom til det kapittelet der det står om då Peder Morset vart henretta. Det skjedde 19 mai 1943 på Kristiansten festning. Eg hugsar fortsatt klumpen i halsen.

”Norge over våre grave…”
Kvite bind over augene hans og dei tre andre som blei henretta samtidig. Så den siste song: ”Norge over våre grave blomstre som en Herrens have”. Då Marit fekk besøk av presten forstod ho med det same: Peder var ikkje meir. Han vart berre 56år. No hadde ho fyrst mist en son og no mannen. Heilt ødelagt av sorg døydde ho i 1948, tre år etter krigen var slutt. Ho vart berre vel 50år gamal. Sonen Oddmund hadde tidligare falle for ei tysk kule.

Eg meiner at vi som er fødde lenge etter krigen tok slutt, heller ikkje har lov til å gløyme det forfedrene våre opplevde under krigen, og dei som kjempa og fall. Som der står i boka: ”Samtidsberetning vil bli til saga, og saga bli til sagn, formene kan skifte, men historien vil leve videre på folkemunne så lenge det finnes kvinner og menn som vil kjempe for sannhet og frihet, og som vet at det er ingen synd er større enn å bøye seg passivt for undertrykkere og løpe tyranners ærend for egen vinnings skyld.”

Eg hadde ikkje eigt boka før, men då arbeidsdagen på bokhandelen var slutt, var boka mi. Dagen etter var ho på plass i bokhylla mi, og då hadde eg lese ho endå ein gong.

Erna Longva

Boka kan du lese på biblioteket


Dronningen sover

Dronningen sover av Ingvar Ambjørnsen

Det å skulle velge seg ut en tekst å skrive om, er en vanskelig sak. Det fins jo så mange tekster, og så liten tid! Skal man velge den første teksten man hadde et forhold til, som forma hvordan man forholder seg til tekst den dag i dag?
Det er fristende, også fordi jeg da også kan gi en meget dypfølt og rettmessig takk til min mor – hun som i tre år leste ”Pablo – pingvinen som ikke ville fryse” til meg hver kveld. Jeg kunne hvert et ord utenat, og tok min mor i ethvert juks hun måtte foreta – selv om hun bare ville friske opp historien, av kjedsomhet… Uten hennes trofaste innsats, ville jeg ikke blitt den ihuga leseren jeg i dag er. Så: Takk, mamma! Takk for at du allerede da jeg var lita hadde ei stor boksamling, og lot meg få lese det jeg ville lese – om det aldri så mye kunne stilles spørsmål ved. Jeg er deg virkelig evig takknemlig!

Boka jeg har plukket ut, er likevel en ”voksenbok” – jeg har valgt meg ”Dronningen sover” av Ingvar Ambjørnsen. Jeg blei først introdusert til Ingvar Ambjørnsens bøker gjennom Pelle og Proffen, og først ”Døden på Oslo S”. Senere blei det ”Hvite niggere” og triologien om Elling. Ambjørnsens evne til å bygge opp troverdige karakterer og hans gode språk har vært et argument for å lese hans bøker helt fra begynnelsen av.
Så også med ”Dronningen sover”. Fortelleren og hovedpersonen er Astor – 52 år og inntil nylig bankansatt i en underordnet stilling. Gift med Grete Reim, den ubestridte ”kioskdronninga” – forfatter av utallige lettbente og svulstige kjærlighetsromaner. De befolker hver sin etasje i en stor sveitservilla et sted ved kysten – Grete holder forfatterstue i første etasje hvor hun har gjemt gin på alle tenkelige og utenkelige gjemmesteder, mens hun tror Astor sitter og katalogiserer frimerker i andre etasje. Men Astor sitter i stedet for og funderer på kjærligheten, mens han drikker sin daglige flaske whisky. Kjærligheten som begynte da Astor første gang traff Grete i 1958, som etter hvert blir et ekteskap.
Den første tida er de lykkelige, svært lykkelige. Unge og med lite penger men desto mer optimisme spinker de og sparer for å få råd til et teppe i sin lille byleilighet. De er fulle av forventing både til livets innhold og ser frem til å bli foreldre. Men det blir de aldri. I stedet for blir Grete etter hvert tilbudt opprykk fra korrekturleser til forfatter, og hun gjør det stort. Pengene ruller inn, og med dem eskalerer alkoholforbruket til et punkt hvor det blir et være eller ikke være for Grete og Astor. De har ingen modererende krefter som berger dem unna undergangen, som nærmer seg med stormskritt.

Fortellinga begynner og slutter i nåtid – Astor ser sin kone kollapse full som ei alke når hun er ute for å få inn posten, og klarer med mye møye å komme seg ned for å hjelpe henne. Scenen som utspiller seg, er hjerteskjærende og fullkomment fornedrende. Men også komisk – Astors sarkasme er velfundert og poengtert. Han ser tragikomikken i sin egen og Gretes situasjon. Ambjørnsen må ha brukt ”Hvem er redd for Virginia Woolf?” som modell for romanen, jeg husker stykket kun som udødeliggjort av ekteparet Liz Taylor og Richard Burton. Dynamikken er den samme, dog med mindre drama – men like intens.

Denne boka gjorde inntrykk, og den surra i bakhodet lenge etter at jeg leste den. Vi har alle blitt fostra opp på ideen om at kjærligheten er vakker og hollywoodsk romantisk. Men er dette sant? Er ikke ekte kjærlighet like menneskelig som vi som bedriver den er? Astor og Grete vandrer sammen, de faller og reiser seg - sammen. I gode og onde dager. ”Dronningen sover” er en vidunderlig leseopplevelse som forblir lenge. Om svakheten i styrke og ensomheten i tosomhet – og kjærlighetens mange ansikter.

Renate

Du kan låne boka på biblioteket


"We of the Never Never" av Aeneas (Jeannie) Gunn

 

Min bokopplevelse er en helt spesiell bok fra Australia, "We of the Never Never" av Mrs. Aeneas (Jeannie) Gunn.
Forfatterinnen ga ut boken under sin manns navn i 1908, dette var en periode da det ikke var sømmelig for en kvinne å skrive bøker, og det var vanlig å bruke mannlige pseudonymer.

Jeg hadde fra før såvidt hørt om "the Never Never", et uttrykk som ble brukt om bushen midt i Australia, som man skulle tro betydde at ingen dro dit "never never", men betydde det stikk motsatte, nemlig at de som kom dit, "never never" fikk stedet ut av sitt hjerte og aldri glemte magien.

Da jeg og min samboer var på reise gjennom Australia, kom vi forbi et bittelite tettsted ca. 480 km sør for Darwin, som het Mataranka.
Vi hadde fått med oss at der var varme kilder som det gikk an å bade i, så vi bestemte oss for å overnatte på campingplassen der, for å prøve det ut. Hele stedet var som et museum, dedikert til ekteparet Aeneas og Jeannie Gunn, og alt arbeidet de la ned på gården sin (cattle station).

Etter at vi hadde reist derfra, ble jeg svært nysgjerrig på hva denne boken handlet om, så jeg kjøpte den på en bensinstasjon på veien videre. Etter litt startproblemer pga gammeldags skrivemåte (spesielt siden den var engelsk), kom jeg godt inn i historien etterhvert.

Boken er skrevet som en novelle, men er egentlig selvbiografisk, og omhandler livet til dette ekteparet. De var velstående og utdannede, og kom fra "storbyen" Melbourne, men da Aeneas Gunn ble deleier av en 5340 kvkm stor gård (Elsey cattle station) midt i landet, bestemte Jeannie seg for å følge med på flyttelasset. Hun var den første hvite kvinne som bosatte seg i området. Hun ble sterkt frarådet å reise med sin mann, da hun ville være "malplassert" på en slik gård. Det var også svært uvanlig at en kvinne fra en velstående familie frivillig ville gi opp all sin luksus for å flytte til "the Never Never", hvor forsyningene kun kom en gang hvert halvår dersom de var heldige, og hvor våtsesongen kunne bety liv eller død for alle sammen.

Jeg ble helt trollbundet av å lese om alle deres triumfer og nederlag, gleder og sorger på reisen til gården, og hvordan de fikk installert seg i huset da de kom dit. Historien beskriver også deres nære vennskap med aboriginerene, som det var vanlig å bruke som slaver på den tiden. Men for ekteparet Gunn skulle de vise seg uvurdelige i kampen for å overleve den tøffe naturen og det harde klimaet. Historien spenner seg over et år, men tar slutt når Aeneas får malaria og dysenteri og dør i 1903. Jeannie flytter da tilbake til Melbourne alene. Hun dør i 1961, etter et langt og begivenhetsrikt liv.

Boken ga meg en kjempegod opplevelse, som ble forsterket av at vi fikk oppleve "ånden" på stedet den omhandlet. Jeg kommer til å huske den for resten av livet, og anbefaler alle å lese denne sterke historien!!

Silje Brungot


Trangvikposten

Trangvikposten

Vi som bor i Trangvik.

Det er ikke lett å få folk til å le. Kanskje særlig ikke i skrift der en ikke har kroppsspråk og tonefall å hjelpe seg med. Humor er også svært tidsbestemt og holder seg derfor ofte ikke lenge. Men Trangvikposten klarer å få oss til å le – hundre år etter at den ble skrevet.

Trangviksk, sier vi, for å karakterisere det verste ved små steder. Trangsynthet, sjølgodhet, bornert snobberi, sladder, mistenksomhet overfor fremmede og oppblåst skittviktighet. Slikt innbyr til harselas. Det er også derfor at Trangvikposten er noe av det mest treffende og overgivent morsomme i norsk litteratur. Opprinnelig ble verket ”født” i Aftenposten der Trangvikposten gikk som føljetong i tretti år fra 1899. ”Avisa” ble så populær at den kom i bokform, siste opplag i 1968-1970. Nå er de sju bindene bare å finne i antikvariat – og i bibliotekene.

Trangvikposten er en parodi på ei lokalavis med en redaktør i særklasse og med et persongalleri som er treffsikkert tegnet, både i skrift og i strek. En av Norges mest internasjonalt kjente karikaturtegnere gjennom alle tider, Olaf Gulbransson, tegnet første bind. I de andre seks bindene var det Theodor Kittelsen og Øyvind Sørensen som stod for figurene i dette særegne universet. Dersom jeg er i riktig dårlig humør er Trangvikposten alltid god medisin.

Trangvikposten er som lokalaviser flest, den skriver om store – og helst små – hendinger i lokalsamfunnet sitt. Noen ganger går redaktøren også løs på de store politiske begivenhetene med samme uslåelige inkompetanse som han skriver om alt annet. ”Keiseren af Rusland og Keiseren af Tyskland har havt et epokegjørende Møde i Potsdam netop i disse Dage; men ingen faar vide, hvad er har været diskuteret. Man kan dog gaa ud i fra at det i høi grad har været politiske Sager...”

Redaktørens monumentale dumhet overgås bare av hans enorme ego. Han er svak for fremmedord, som han nesten aldri verken staver eller bruker riktig. Han lar aldri en anledning gå fra seg til å skjelle ut sin lokalaviskonkurrent og eller alle som han har et horn i siden til (og det er mange!). Redaktørens anmeldelse av Vigelands uferdige fontene i hovedstaden er en klassiker i alle trangvikers diskusjoner om kunst ”Men forskrækkelig dyr bliver den samme Faantæne, paa Grund af sine kunstfærdige Busker og deri anbragte menneskelige Personer vil den komme op i flere hundrede tusen Kroner (altsaa mere end den samlede Brandtakst for samlige Huse her i Trangvik, det lyder jo rent som et Æventyr)”.

Trangvik byr på mange kostelige og lett gjenkjennelig typer. Det er Rederen, som naturligvis omtales på det mest servile, det er politimann Fladnes som kritiseres for å konsentrere seg mer om sin skomakerjobb enn om sine politiplikter. Det er den unge kvinnen Bergthora som får sine ubeskrivelig poetiske dikt på trykk. Den store verdens nye og merkelige skikker kommer inn i byen med badegjestene og en dag er det til og med gått ”uhyggelige Rygter” om skilsmisse i Trangvik ”Saadant noget ufysligt af saadant som en Skildsmisse mellom Mand og Kone, nei saadent bør vi overlate til Hovedstaden og dens lettere Befolkning, her paa disse Kanter vil det tage sig overordentligt upaakrævet ud”. Det er også andre dramatiske hendelser i Trangvik: ”En ren Uhyggestemning vakte det igaar Eftermiddag her paa Stedet, da Doktoren i Ulveskindspels og Samslæde kom susende ind i vor By og tog Retning gjennom Storgaden”. Heldigvis viser det seg å være bare Enkelfru Salvesen som ”lider av sit gamle Onde”.
Den rettferdige harmen på ”vegne av vanvittig mange” så vel som det hjelpeløse, aggressive språket er lett gjenkjennelig i dag i nettdebattene. Redaktøren som sitter og spidder alle på sin skarpe penn i trykk posisjon bak sitt skrivebord, er heller ikke noen ukjent skikkelse. Men det er naturligvis like mye oss sjøl vi ler av, for Trangvik er universell og trangvikingene – dessverre – allmennmenneskelige.

Aud Farstad

Bøkene kan du låne her på biblioteket


Himmelgraven

Himmelgraven av Xinran

Jeg har etter hvert lest utrolig mange bøker, mange forskjellige bøker - jeg kan nesten sammenligne det med ei godteriskål der du finner søtt, salt og syrlig! Noe har man bare lyst til å spytte ut igjen – andre kan man suge lenge på. En av de bøkene som jeg har ”sugd” lenge på, er ”Himmelgraven” av Xinran. Romanen er basert på en sann historie. Forfatteren traff Shu Wen i Kina, og det er hennes 30 år lange vandring i Tibet vi hører om.

Shu Wen og Kejun er nygifte medisinstudenter. Året er 1958 og kommunismen er ny og alle er preget av håp og entusiasme. Kejun velger å la seg verve som militærlege og drar sammen med troppen sin til Tibet. Ikke lenge etterpå får Shu Wen beskjed om at mannen er omkommet i kamp. Shu Wen nekter å tro det hun hører og reiser selv til Tibet for å lete etter mannen sin. Først som militærlege, senere slår hun seg sammen med en nomadefamilie. Om hun finner sin mann eller ei, skal jeg ikke røpe her, men hennes fortelling er utrolig fascinerende. Vi møter et samfunn og et liv som er totalt forskjellig fra vårt eget. I tillegg er det en utrolig vakker kjærlighetshistorie. Samtidig er det like mye en historiebok om møtet mellom to vidt forskjellige kulturer, om konflikten mellom Kina og Tibet og deres vanskelige historie.

Xinran møtte som sagt Shu Wen i Kina. Hun hadde da vendt tilbake til hjemlandet, men på de årene hun har vært på vandring, har den byen og landet hun kjente, blitt totalt forandret. Hvor er hennes hjem nå?


”Onkel Toms hytte” av Harriet B. Stowe

Min første store leseropplevelse

I min barndomsheim var det ikkje ei einaste barnebok. Den einaste tilgong vi borna hadde til litteratur var aviser og gamle ukeblad på utedo. Når eg så byrja på skulen, lærte å lese og fekk tilgong på skulebiblioteket, åpna ein ny verden for meg. Eg slukte den eine boka etter den andre, og før eg gjekk ut av barneskulen trur eg mest alle bøkene var lest i den for meg ”store” boksamlinga.

Den første boka som gjore eit uutsletteleg inntrykk på meg var ”Onkel Toms hytte” og eg hulka og grein meg gjennom sidene. Eg hadde vel aldri høyrt om slavar og slavehandel. Dette var for meg ei fantastisk bok og ei stor lesaroppleving.

Ann-Mari

Boka kan du låne på biblioteket


 

I skyggen av Bysants

I skyggen av Bysants av William Dalrymple

I år 578 reiste – eller gikk – munken Johannes Moschos og hans elev Sophronius, gjennom hele det bysantiske riket, fra kloster til kloster. Hans tanker og betraktninger underveis, ble nedtegnet og senere gitt ut i boks form – The Spiritual Meadow. I 1994 foretar William Dalrymple den samme reisen med boken som inspirasjon. Han begynner der Moschos endte sin reise, i Ivironklosteret på Athosfjellet i Hellas. Dalrymples prosjekt er altså å følge de to og å finne ut hvor mye som er igjen av den store kristne sivilisasjonen og fremfor alt av klosterne.

For meg ble dette en reise i et veldig ukjent terreng. Jeg hadde hørt om Bysants, men jeg har i hvert fall aldri virkelig forstått hvilken mangfoldig og fascinerende verden som kristen-dommen, teologien og den tidlige asketismen vokste frem i. Plutselig skjønte jeg hvor lite jeg egentlig kan! Det er en glimrende idé å bruke Moschos reise fra 578, for slik får Dalrymple frem hele den kristne historien i området før islam overtok dominansen, men det som er så genialt, er at han trekker inn forholdene i dag og setter dem i perspektiv. Dalrymple avliver mange myter og viser hvor nært knyttet de tre religionene i midtøsten egentlig er, og det blir nesten uforståelig at frontene i dag kan være så sterke.

Det er sjelden en såkalt fagbok har beveget meg så mye som denne. Jeg har lært utrolig mye både om min egen religion og om andre religioner. Ikke minst har jeg lært mye om Midtøstens historie. Boken fikk meg til både å le og gråte, andre ganger ble jeg rett og slett sint med tanke på hvor fælt vi mennesker behandler hverandre.

Den som har til gode å lese denne boken, har noe stort å glede seg til.

Sissel

Boka kan du låne på biblioteket


 

Under bergfallet av Olav H. Hauge

Fra diktsamlingen Under bergfallet 1951.

God litteratur tar utgangspunkt i det kjente. Jo mer en skribent kjenner miljøet, jo bedre blir formidlings- og dikterevnen. En slik helstøpt lyriker var Olav H. Hauge. Livet rundt Hardangerfjorden var hans lille, storslåtte verden, og der skapte han universell diktning.

Jeg snublet bort i diktet Under Bergfallet igjen, og med ett var det blitt en del av min identitet. Noe livsviktig, som må vises til mange. Spesielt i kritiske øyeblikk.
-Dette må jo være oldefars historie, tenkte jeg. Han bodde i flere år med sin familie rett under (fjellet) Sylvkallen, som kastet i sinne både stein, jord og snømasser ned på den lille bota i Høydalen i Hjørundfjorden. Vestlendingene har visst om fjellenes lunefulle vesen, men utfordret eller flyktet fra den overhengende skjebnen, gang på gang. En balanserende overlevelseskunst.

I tre vers i ubunden form skildres livet under bergfallet. Først som en rolig kalkulert risiko, så som lyttende angst for det som kommer til å skje en gang.
Og så kommer raset.
-men du tek til å rydja
den grøne boti
under berget
- um du da har livet.

Først etter mange møter med diktet oppfatter jeg at dikteren sier Du. Det er jeg som bor under bergfallet og vet det. Midt i Ålesund. Vi bor alle under farlig fjell på en aller annen måte - konkret aller symbolsk. Plutselig gjelder det alle ansvarsbevisste mennesker. En universell spenning skildret gjennom livet til en modig Hardangerbonde.

Sølvi Britt Skylstad

UNDER BERGFALLET

Du bur under bergfall.
Og du veit det.
Men du sår din åker
og trør trygt ditt tun
og lèt dine born leika
og legg deg
som inkje var.

Det hender,
når du stør deg til ljåen
ein sumarkveld,
at augo sviv som snarast
yver bergsia
der dei segjer
sprekken
skal vera,
og det hender
du vert liggjande vaken
og lyde etter
steinsprang
ei natt.

Og kjem raset,
kjem det ikkje uventa.
Men du tek til å rydja
den grøne boti
under berget
- um du då har livet.

Olav H. Hauge 1951


 

Call the midwife

Call the Midwife av Jennifer Worth

På liv og død i London

Det er så mange bøker og så mange ulike grunnar til å framheve dei. Det er greitt med dei som er kjedelege, dei kan ein legge frå seg. Men kva skal eg legge til grunn for å velje berre ei av dei som har gjort inntrykk? Skal eg velje Cora Sandal sin triologi om Alberte som eg lese mange, mange gonger og kvar einaste gong finn noko nytt i? Andre, og dei er svært få, har gjort så stort inntrykk at dei sit fast som skarpe avtrykk i sinnet. Ei slik ei er ”Ormens väg på hälleberget” av Torgny Lindgren. Framleis, tjuefem år etter at eg las ho, sit ho som ein verk i brystet. Ei anna er ”Namen die keiner mehr nennt”, som fortel så det skjer i hjartet om det tyske Øst Preussen og korleis folket der vart drepne eller fordrivne på slutten av siste krig. Eller kva med dei bøkene som har fått meg til å le, som Trangvikposten eller Pippi Langstrømpe?
Men eg vel ei anna. Ei bok som diverre ikkje er omsett til norsk. Ho heiter ”Call the Midwife” – ”Hent jordmora” – og er skriven av Jennifer Worth. I januar 1998 leste Worth i det engelske tidsskriftet for jordmødrer ei undersøking som viste at jordmødrene praktisk ikkje finst i litteraturen. Då sette ho seg ned og skreiv ned minna sine frå åra som jordmorelev i aust London på 1950-talet. Boka vart ein bestseljar. Sjølv kom eg over ho i ein liten bokhandel på Heathrow flyplass. Flyturen heim vart ein fest! Boka er eit funn av mange grunnar. Når det gjeld dei sosiale tilhøva er det som å lese Dickens sine bøker frå byrjinga av 1800-talet, trass i at dette altså er på 1950-talet. Fattigdomen og nauda er grell. Jennifer Worth kom som jordmorelev til eit kollektiv av noko så eksotisk som jordmornonner. Ho skildrar dette kollektivet av ugifte kvinner med kjærleik og respekt og slik at dei står fram som sjølvstendige individ. Det same gjer alle dei ho møter i yrket. Heile boka er gjennomsyra av humor og eit lyst sinn.

Jordmødrene vart tilkalla og reiste heim til dei fødande, slik distriktsjordmødrene gjorde her i landet. Lagnadane ho skildrar er også ”dickenske” i sine dramatiske lagnadar. Som paret som hadde over tjue barn og ein rein og ordentleg heim prega av stor kjærleik, men der kvinna var spansk og ikkje kunne eit ord engelsk og mannen hennar som ikkje kunne eit ord spansk! Men vi får også møte mannen som mishandlar kona og barna sine og der jordmødrene ikkje kan gjere noko for å hjelpe dei vettskremde smågutane av di lova gjev faren eigedomsrett til barna sine. Worth skriv også konkret og godt om yrket sitt. Ho fortel om korleis ein normal fødsel er, kva jordmora må vere budd på og korleis ho må takle det uventa og livstruande. Ho fortel om lukka når det går godt og sorga når ein mann misser kona han elskar. Stordomen i mannen som tar i mot barnet kona får – utan nokon gong å late seg merke med at guten er brun og ikkje kan vere hans – gjer djupt inntrykk.
Eg har sjølv arbeidd med historia til norske jordmødrer og har mange gonger undra meg over at ikkje jordmødrer – som har eit yrke der dei kjem livets drama så nær – at ingen av dei har skrive bok om yrket sitt. Det finst ikkje ei einaste bok skrive av ei norsk jordmor om korleis yrkeslivet hennar har vore og det finst altså knapt heller på andre språk. Det er gode grunner for det – slik som teieplikta til dømes. Men vi kan berre tenkje oss kor mykje menneskeleg drama og liv som gøymer seg i alle dei tusenvis av tause jordmorliva. Rett nok finst det nokre få bøker der jordmødrer fortel til ein journalist eller forfattar. Likevel er det noko anna når jordmora sine eigne opplevingar vert fortalt med eigne ord. Særleg sjølvsagt dersom ein har forteljargjevnad som Jennifer Worth.

Aud Farstad

Boka kan du låne på biblioteket


 

Ville svaner av Jung Chang

I Ville svaner fortel Jung Chang om tre generasjonar kvinner i familien hennar i Kina på 1900-talet. Bestemora måtte snøre føtene som skikken var for kvinner i Kina. Mora kjempa under Mao sin revolusjon, og ho fekk ein viktig posisjon i kommunistpartiet.

Jung Chang sjølv vart født inn i det kommunistiske Kina og var truande kommunist heilt til ho reagerte på systemet og dei destruktive utrenskingane som knuste millionar av uskuldige kinesarar. I 1978 flykta Jung Chang til Storbritannia.

Dette personlege memoarverket, boka Ville svaner, tek opp korleis dei historiske hendingane har verknad på enkeltmenneska. Boka gir eit levande bilete av Kina på 1900 talet.

Dette er ei bok som gav meg ei sterk lesaroppleving. Boka kom på norsk i 1993 og er stadig på utlån i Ålesund bibliotek. I Kina er boka frameis forboden lesnad!

Kari Nesdal

Du kan låne boka på biblioteket


 

Jungelboken

Jungelboken av Rudyard Kipling

Da jeg var liten hadde jeg alltid gleden av å bli lest høyt for av mine foreldre og min bestemor, noe som tidlig gav meg en interesse for bøker. Dette var i starten av nittitallet. Spesielt var det en bok som fikk mer å si for min utvikling som leser enn noen annen bok. Nemlig Jungelboken av Rudyard Kipling. I seg selv er det en spennende og levende fortelling med fantastiske hendelser og karakterer. Samtidig er den langt mer direkte og usensurert i sin skildring av menneskenes skyggesider og det til tider brutale livet i jungelen enn de barnevennlige filmatiseringene som har dukket opp (I’m looking at you Disney).

Det hadde seg også slik at den utgaven som bestemor eide, var en eldre utgave fra 1932 (oversatt til norsk av C. J. Hambro). Boken hadde dermed et språk som inneholdt mange gamle uttrykk og danske ord. Etter hvert som jeg vokste opp og begynte å lese for meg selv ble Jungelboken, eller Jungle-boken som det stod på tittelbladet, en av favorittene som jeg stadig vendte tilbake til. Den gamle oversettelsen ble en del av sjarmen og gjorde alt mer fascinerende for en ung og lett påvirkelig gutt.

Videre fortsatte jeg å lese klassikere og fantastisk litteratur som The Lost World av Sir Arthur Conan Doyle og bøkene av Jules Verne, men alt begynte med den spennende fortellingen av Rudyard Kipling.

Henrik Sandjord

Du kan låne boka på biblioteket


 

Ekstremt høyt & utrolig nært

Eg har lese ei aldeles fortryllande bok - av Jonathan Safran Foer.

"Visste du at på de siste 3500 årene har det bare vært 230 år med fred i den siviliserte verden?"

Romanen tek for seg niårige Oscar Schell, ein meget opplyst og smart ung mann. Mann, ikkje gut, som han seier sjølv. Oscar bur saman med mor og far, og er så heldig å ha bestemor si i leilegheita tvers over gata. I Oscar sin telefonsvarar er det fem telefonbeskjedar. Alle er frå faren hans morgonen 11. september 2001. Ein dag finn Oscar ein nøkkel i ein konvolutt merka Black, og leitinga etter den passande låsen startar. Kva eller kven er Black, og kvifor er svart skrive med raud penn? Han reiser rundt i New York og snakkar med alle som har Black til etternamn. Ein av Blackane, ein 103 år gammal krigsreportar, blir med på ferda. Han har ikkje vore ute av leiligheita si på 24 år, og har berre godt av det.

Boka er fortalt gjennom Oscar sin niårige synsvinkel, og difor stappfull av underfundige tankar og fantasifulle idear av denne sjarmøren. Men; Vi får i tillegg høyre bestemor og bestefar sine historier. Denne boka er full av tekst. Alle skriv tekstar. Oscar skriv mest lister og brev til Stephen Hawking, Ringo Starr og diverse andre personlegdommar, i håp om å få bli protesjeen deira. Han er svært kunnskapsrik og interessert i det meste. Bestemor skriv brev til Oscar, der ho fortel alt. Og da meinar eg alt. Bestefar skriv brev til Oscar sin far. Mr. Brown lagar sitt eige, biografiske arkiv.

"Hvorfor er jeg sønnen din da?" "Fordi Mamma og jeg elsket, og en av sædcellene mine befruktet eggene hennes." "Unnskyld, men jeg tror jeg må vomere." "Ikke oppfør deg som om du var på din egen alder."

Ekstremt høyt & utrolig nært er ei nydeleg bok om døden, sakn, familie, einsemd og kjærleik. Ei herleg barnebok for vaksne. Safran Foer har skrive ei fantastisk bok, og leikar seg med orda på ein måte som gjer historia meir levande. Eg greidde ikkje å leggje frå meg boka før eg var ferdig.

"Hvem har du skrevet til?", spurte hun, og det var ennå ikke for sent. "Kofi Annan, Siegfred Roy, Jacques Chirac, E.O. Wilson, Weird Al Yankovic, Bill Gates, Vladimir Putin og noen andre folk."

Typografien er framifrå og set prikken over i-en. Bileta og tekstane fungerar som morosame og rørande metabilete- og tekstar, og er med på å nøste opp og tilføye. Både sanseleg og skriftleg. Eg likar faktaopplysningar. Og ordleikar. Og oppfinningar som kan gjere verda til ein betre stad.

Ei bok alle kan like.

Ann Helen Kolås Ingebrigtsen

Boka kan du låne på biblioteket


 

Trygve Gulbranssen

Da jeg gikk på gymnaset og skulle skrive særopppgave, fikk jeg anbefalt av min mor å lese "Og Bakom Synger Skogene" av Trygve Gulbranssen, en trilogi som ble utgitt i årene 1933-35. Den første boken het "Og bakom synger skogene", så kom "Det blåser fra dauingfjell" og "Ingen vei går utenom".

Historien følger en Bjørndalsfamilien i en skogsbygd som ligger fjernt fra allfarvei og storgården Bjørndal. Hovedpersonen er Dag Bjørndal som kjemper for seg og sine med stor livskraft. Han er en hardhaus, men som blir mykere og mer empatisk med årene. Ulv og bjørn er i skog og fjell og jakten på den ene stor bjørnen går igjen som en rød tråd i boken. Bøkene som tar for seg generasjoner av Bjørndalsfamilien viser hvodran situasjoner og relasjoner endrer seg og hvordan mennesker endrer seg.

Jeg satte meg ned med den første boken og visste ikke helt hva jeg skulle forvente meg, og endte opp med å lese alle tre bøkene samme helgen. I løpet av tiden har jeg lest bøkene flere ganger, og uten å røpe altfor mye så ble jeg rørt til tårer hver eneste gang. Gulbranssens  fortellerevne, slik en evne til å beskrive mellom menneskelige relasjoner og beskrivelse av samtiden og hvordan det var å leve på denne tiden at jeg ble helt fortapt. Gulbranssen skrev så lidenskapelig om livet til Bjørndalsfolket at en kan nesten føle at en er der sammen med de når en leser.

Det er så mye publisitet rundt de store norske forfatterne, men jeg syns at Trygve Gulbranssen av og til blir glemt. Så derfor vil jeg oppfordre de som er på utkikk etter noe nytt å lese disse bøkene. Jeg endte opp med å kjøpe de selv, og tar de frem og leser de på nytt når det har gått noen år, og de er alltid like gode.

Jeg kan ikke si det bedre enn Francis Iles for The Daily Telegraph den 25. oktober 1935: "Denne boken synes å ha alle kvalitetene; styrke, skjønnhet, enhet, mening, økonomi, fart, og, ikke minst, en historie – faktisk alt en stadig, uten mye håp, leter etter."
Det gjelder den dag i dag.

Siv Katrin Ulla

Bøkene kan du låne på biblioteket


 

Djevelen og frøken PrymDjevelen og frøken Prym av Paulo Coelho

Djevelen liker å friste mennesker.
I storverk som Bibelen, i Goethes Faust, Bulgakovs Mesteren og Marguerita forsøker han å rokke ved menneskers overbevisninger.

Ei lita bok nærmer seg dette emnet på en svært så lettlest måte. Djevelen og frøken Prym leste jeg på et blunk, så godt likte jeg den - både innholdet og forfatterens elegante stil. Den brasilianske forfatteren Paolo Coelho har skrevet denne lille burleske fortellingen.

Handlingen utspiller seg i en liten fjell-landsby i Frankrike som strever med å overleve. Så langt var det kommet at de til og med ville ha gått med på å flytte kirkegarden sin til fordel for utbygging av hotell.

En dag kommer selveste Djevelen forkledd som en flott, rik utenlandsk forretningsmann og tar inn på bygdas hotell. Han vil han se hvor mye som skal til for å få innnbyggerne til å forkaste sin tro og sine tradisjoner. Er menneskene dypest sett gode eller onde?
Resepsjonsdama Prym får et tilbud hun skal gi til landsbyen. Hvis landsbyen vil drepe et menneske, skal de få en gullskatt, som skal redde stedet fra forfall. Bare Prym og Djevelen vet hvor den er gravd ned. Etter mange viderverdigheter bestemte bygdas styre, der mange kloke menn og til og med presten var medlem, å drepe en snill, hyggelig gammel dame. - Hun skulle jo snart dø likevel...

Enden på historien? - Burde jeg ikke fortelle. Men selve skildringene av miljø og mennesketyper og vanskelige valgsituasjoner, er så velskrevne at jeg drister meg til å fortelle videre uten å ødelegge andres leseiver. Frøken Prym stakk av med halve skatten og flyttet til byen, mens resten av pengene gikk til landsbyen. Hvordan det gikk med stedet? Gårdene er nedlagt, de fastboende har flyttet. Skatten ble til liten glede for dem som bodde der. Nå er der bare et skiresort med hoteller og nedlagte garder. Det er få spor av stedets egenart og tradisjon.

Et merkelig lite kunsteventyr egentlig med rom for mange fortolkninger.

Det er en lett synlig moral for oss alle midt oppe i denne morbide, tøysete historien. Er vi virkelig villig til å bokstavelig talt drepe det sjarmerende gamle for å få penger til det ønskede nye?

Om boka har gitt mersmak, anbefaler jeg Coelhos Alkymisten i samme åndedrag. Den er bare nydelig.

Sølvi Britt Skylstad


 Ålesund bibliotek | Besøksadresse: Rådhuset, Lavblokka 2. etg. | Tlf: 70 16 22 60 | E-post: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.
Spjelkavik filial | Moa helsehus | Tlf: 70 16 45 30 | E-post: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.